Grei ut om dei viktigaste trekka frå nyromantikken og modernismen. Forklar også skilnadene mellom ”det moderne prosjektet” og modernismen.

Litteraturhistorien som ble skrevet på slutten av 1800-tallet kalles nyromantikken. Ettersom det hadde vært en realistisk og naturrealistisk periode, tok flere diktere et oppgjør med disse periodene. De ville heller skrive ”nyromantisk”. Denne sjangeren gikk ut på å finne tilbake til det romantiske. Det handlet om å skrive om det irrasjonelle i mennesket og finne frem til det ubeviste i sjelelivet. Poesien hadde det vært lite av i realismen og naturalismen, dette ble det forandret på i nyromantikken. Det som er rart med nyromantikken var at selv om det ble en ny litteraturperiode så ble likevel mange av romanene og skuespillene karakterisert som realistiske eller naturalistiske.

Noen kjennetegn ved den nyromantiske perioden er:
- Man fikk interesse for mennesket

- Det ble skrevet om ung kjærlighet og forelskelse

- Det ble igjen interessant med det religiøse og mystiske

- Det ble viktig å skrive mer beskrivende, bruken av adjektiv

- Større tro på at mennesket kan ta vare på seg selv

- Naturen og gatebildet ble ikke lenger sett på som nøktern virkelighet, men ble opplevd som sinnstemning

Modernismen kom frem på 1850- tallet. Kjennetegn ved modernismen er at den bryter med gamle normer. Innenfor dramaet bryter den radikalt med realismen, mens den innefor lyrikken ikke trenger å følge verken rim, rytme, strofer eller andre lyriske virkemidler.
Kort sagt kan man si at forskjellen mellom det ”moderne prosjekt” og modernismen er at i ”det moderne prosjektet” så beskrev man hvordan verden burde være, mens man i modernismen beskrev verden etter hvordan den faktisk var.

Beskrivelse av valledialekten

For å finne ut kor ein dialekt kjem frå, må ein sjå på ulike kjenneteikn. Det fyrste ein kan sjå på, er infinitiven. I valledialekten er det kløyvd infinitiv, det vil seie at dei brukar både –a endingar og –e endingar. I teksta til Knut K. Homme kan me sjå at han har brukt både ” å vére” og ” å kunna”.

Det er ikkje noko teikn til palatalisering i teksta. Framfor å bruke manj, ser man at han opptil fleire gonger bruker ”an” om han. Det er heller ikkje teikn til at han har brukt tjuk”l”. Vallemålet er den dialekten som er mest kjent for å gå frå ”ll” til ”dd”. Eit eksempel på dette er ”idde” i staten for ”ille”.

Når det gjeld personlige pronomen så blir det ”mi”, når han snakkar i fleirtal. Det er ikkje teikn til dei såkalla ”bløde konsonantane”. Det blir sagt ”inkje” framanfor ”ikkje”. Me kan seie at ”inkje” er ein form for ”ikkje”, og ”ikkje-forma” finn me på vestlandet.

Ut i frå å sjå på dei ulike målmerka, kan ein sjå at dialekten finnast i det vestlandske området, meir presist kan ein sjå at den finnast i dei vestlege dalføra, noe som er eit av dei tolv dialektområda.

Forteljing av Knut K. Homme

Maten er ikkje så viktig først når man er mett og kastar noko av den, men først når man er svolten og ikkje hev matbiten, då er det viktigaste i verda for oss. Nu går vi i butikken og finner oss mat i stappfulle hyllar, å dei fleste tenkjer vel mindre på kven som skaffar maten, kva det krev av arbeid å fars innsatsfaktor.

Men vi skal ikkje så langt tilbake i tid før ein sjølv måtte skaffe seg sin eiga mat sjølv. I alle fall på bygda. Og da var hausten avgjørande for den lange vinteren. Kvardagsmaten var brød og graut, graut og brød. Men til jul måtte vi ha noko flott, noko spesielt. Og da var det mange til sjøs etter julefisk, viss dei ikkje hadde vori å fiska i bekken.

Julefisken skulle helst vori stor og raud, å da skal den ligge på høgfjellet. Før jul har folk truleg god tid. Og dei kunne vori borte nokon dagar. Buene var kalde og dagane var korte, så man måtte kle seg godt å pakke seg inn med ullteppe eller seneteppe om nettene. Med ildskinna som flakka på veggane. Fulle av nomn. Var det blitt fortalt mange gongar – dei lange kveldane.

Bergensk dialekt!

Den bergenske dialekten blir ofte kalt Bergens bymål eller rett og slett bergensk. Den bergenske dialekten hører til de sørvestlandske dialektene, og et kjent trekk ved bergensk er bruken av skarre-r. Historiske grunner gjør det slik at bergensk er ulik de andre dialektene i områdene rundt. Opprinnelig ble det brukt rulle-r både i byen og nærliggende områder, men vi vet ikke akkurat når skiftet fra rulle-r til skarre-r kom, om det var før eller etter Hansa tiden. Skarre-r-en har i nyere tid spredd seg fra byen til flere og flere av kommunene rundt. Her er det nå vanlig at den unge befolkningen skarrer, mens den eldre befolkningen ruller. Bergensk var i tidlig forrige århundre ansett som et beroligende språk for barn, dette er i dag et ukjent fenomen som mange har glemt. Å ansette en bergensk barnepike var populært blant overklassen fordi barna oppførte seg roligere når barnepiken snakket vestnorsk.
Et særtrekk ved den bergenske dialekten er mangelen på hunkjønn. Alle substantiv som på andre dialekter regnes som hunkjønn blir bøyd på samme måte som hankjønnsord. F.eks: Jenta blir til jenten.
Det er vanlig å dele de bergenske dialektene i fire undergrupper:
· Penbergensk.
· Moderat penbergensk.
· Moderat gatebergensk.
· Gatebergensk.
Gatebergensk er den mest vanlige varianten.